Frem fra glemselen

Skrevet av Jorunn 18.10.2011

Jeg har valgt å trekke bloggen frem i lyset igjen, frem fra glemselen! I hvert fall for dere som stikker innom i ny og ne og kaaanskje leser litt ;)

Det har vært noen energikrevende, tankevekkende og hektiske måneder siden sist jeg postet et offentlig innlegg, men jeg har faktisk blogget litt i ny og ne for min egen del uten å publisere postene for allmennheten. Jeg har planer om å titte gjennom det jeg har skrevet og se om det er noen av dem jeg føler for å dele. Plutselig dukker det kanskje opp et og annet innlegg som fyller tomrommet mellom februar og oktober ;)

I skrivende stund sitter vi klare til å ta imot en hel liten flokk med gjester. Nær og kjær familie. Idag skal vi feire Elias sin ettårsdag! Det føles som et halvt liv siden vi bodde i Oslo og ventet på minstemini som bodde i magen…

Kvart over fire på samme dato i fjor gikk vannet. Endelig får jeg si, da hadde jeg ventet åtte lange dager på overtid. Roar og søs, som begge var på vei hjem fra jobb, ble sporenstreks varslet, og de kom omtrent samtidig inn døren i leiligheten vår i Oslo. Rundt klokken fem begynte fødselsriene, og Roar og jeg kastet oss ut i ettermiddagsrushen for å kjøre til Ullevål mens Lise Merete tok Oliver med til Fetsund. Kl. 17:41 ble vi skrevet inn på Føde B, og det er et under for meg at jeg klarte å holde igjen helt til vi kom frem. Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde gitt meg selv lov til å trykke tidligere hadde jeg enten født hjemme eller i bilen på vei til sykehuset.

En tilfeldig forbipasserende mann som observerte meg mens jeg satt i bilen på parkeringsplassen og ventet på Roar som hadde løpt inn for å få kontakt med noen som kunne komme med seng og hente meg, jeg klarte ikke å gå selv på grunn av de heftige riene, gjorde et forsøk på å være omtenksom og støttende. Han kom bort og spurte om det gikk bra, og om jeg trengte hjelp. Jeg klarte ikke å bruke så veldig mange ordene på å forklare han “ståa” for å si det sånn, men han skjønte nok at han ikke ville være til mye hjelp for borte ble han like plutselig som han kom. Roar kom løpende tilbake, fikk bilen igang igjen og fortalte at han hadde fått lov til å kjøre helt bort til døren. Der sto sengen klar, og jeg fikk på et vis, med hjelp fra sykepleierne, veltet meg (bokstavelig talt) over fra bilen og opp i sengen. Jeg registrerte at vi kom opp på en fødestue, og der var vi ikke mange minuttene før Elias ville ut og hilse på verden med hele seg.

Klokken var da 18:07 mandag 18. oktober 2010, og jeg var blitt mamma på nytt. Tobarnsmamma! Jeg var lykkelig, sliten og rolig. Det var begynnelsen på det som har vært et eventyrlig år, forsåvidt et nytt liv, og ikke minst en spennende reise fylt av både glede, utfordringer, medgang, motgang – og masse kjærlighet. Jeg elsker alle de tre guttene mine! ♥

2 kommentarer til "Frem fra glemselen"

  1. Livy says:

    Åååååå!! Så hyggelig at du er her igjen :-)
    Gratulerer såååå mye med 1 åringen! Takk for at du delte historien, jeg har tenkt masse på deg, og har vært innom deg i ny og ne. Håper du fortsetter med bloggingen!

    Din tredje prins kom til verden på min manns bursdag – en fiiiin dag!

    Ønsker deg og dine en fin helg!

    Klem fra livy som er glad for å “se” deg igjen!

  2. Anette says:

    Så koselig at du blogger igjen. :)

RSS feed for comments on this post. And trackBack URL.

Legg igjen en kommentar